ARKIV - GARDEROBEVOLUMER

Lukket konkurranse, publikumsfoajé
Juryens vurdering og konklusjon

Foajeen er et av operahusets viktigste offentlige rom og terskelen inn til byggets kjerne. I foajeen skal stemningen før forestillingen settes. Hovedinngangen siler besøkende inn i et stort, hvitt og sammenhengende volum hvor innhold og uttrykk skal løfte menneskene ut av hverdagen og inn i en verden av fortellinger og eventyr. Frittstående elementer og møblering understreker denne tanken.

Rommets innvendige flater holdes på et abstrakt, overordnet og homogent nivå, med hvit marmor på gulvet, ensartet hvit himling, skrånende hvite betongsøyler og store glasspartier mot sør og vest. En stor, buktende og artikulert trevegg utgjør skillet mellom foajé og sal. Foajeen inneholder en operabutikk, garderober, kafé og barer, samt 4 frittstående volumer som er lokalisert under det skrånende taket.

Utsmykkingsutvalget har valgt å utsette disse 4 bygningsvolumene for kunstnerisk bearbeiding. Utvalget ønsker et markant kunstnerisk bidrag som kan stå tydelig opp mot, og være en karakteristisk del av både rommet og huset. For å få belyst ulike kunstneriske muligheter, valgte utsmykkingsutvalget å utlyse en konkurranse. Gjennom en åpen internasjonal prekvalifisering ble kunstnere invitert til å melde sin interesse. 120 kunstnere fra i alt 25 land sendte inn materiale, hvorav 2 ble invitert til å delta i konkurransen. 2 kunstnere ble invitert direkte av utsmykkingsutvalget.

Bjørn Nørgaard, Anish Kapoor, Olafur Eliasson, Michael Elmgreen og Ingar Dragset har alle levert kunstnerisk interessante forslag som vil kunne være med på å løfte opplevelsen av operahusets foajé. De 4 løsningene reflekterer ulike holdninger i forhold til det arkitektoniske utgangspunktet. Forslagene har stor bredde både hva gjelder innhold/idé og visuell utforming. De kunstneriske grepene er sterke og personlige, og reflekterer hver enkelts kunstnerskap.

Alle forslagene er godt gjennomarbeidet og formidlet. Juryen er meget fornøyd med det innleverte materialet.

Bjørn Nørgaard vil forsterke foajeens arkitektoniske uttrykk gjennom å tilføre 4 klassiske skulpturelle materialer og formkarakterer. Intensjonen er at de 4 bygningsvolumene skal fremstå som et kontrapunktisk tyngdepunkt i det høye, lyse rommet.

Hvert av volumene foreslås kledd i materialene, stein, leire, jern og gips, som er bearbeidet til relieff i ulike teknikker og med ulike formmotiv. Det ene volumet kles med paneler av basalt. Et variert, abstrahert og repeterende mønster av karakterer og symboler som er utledet fra operaens verden hugges inn i steinen. Det andre rommet kles utvendig med paneler som er grovt modellert i leire til en komposisjon av notelinjer, stoffligheter og farger i tilfeldige formasjoner. Det tredje volumets overflate er modellert i gips og støpt i jern, og består av et mangfold av former og figurasjoner, – en formens encyklopedi. Det siste volumet kles med gips som er støpt over horisontale profiler som et uttrykk for ornamental uendelighet og ro.

Forslaget reflekterer en dyp forståelse for kunstnerisk behandling av materialer i ulike klassiske kunstneriske teknikker. Den frodige og rike kunstneriske bearbeidelsen av volumenes overflater vil gi variasjon og opplevelse over tid. Nørgaard har lykkes med sin intensjon om at volumene skal framstå som et kontrapunktisk tyngdepunkt i den lyse, transparente, abstrakt utformede foajeen. Hver objekt er gitt en materialmessig og flatemessig identitet. Volumene har en sterk materiell, organisk karakter, og en visuell tyngde og tilstedeværelse. Materialbruk og formspråk kontrasterer det arkitektoniske språket hvor det for foajeens del er tilstrebet en høy grad av abstraksjon både gjennom materialvalg og i detaljering. Det kunstneriske språket i forslaget står i kontrast til dette, og gir rommet en egen historie med referanser til musikk og menneskelig aktivitet.

Anish Kapoor har valgt en veggflate på ett av de 4 bygningsvolumene, og foreslår en dobbeltkrum konkav speilflate som skal fylle fronten på dette. Oslo Mirror vil ha en størrelse på ca 6m x 3.5m, og en maksimal dybde på 1 meter. Speilet skal utføres med høy presisjon slik at det får en optisk perfekt overflate.

Det krumme speilet forvrenger og speilvender bildet, og bidrar samtidig til å utvide opplevelsen av rommet. Kunstnerens intensjon er å skape undring for betrakteren, få denne til å tenke på hvor han/hun befinner seg, og gi en opplevelse av de romlige omgivelsene.

Kapoors forslag er et enkelt, elegant og suverent grep. Både som flate i rommet, som materiale, men også i innholdsmessig sammenheng, bidrar objektet til å foredle foajeens abstrakte uttrykk.
Det skulpturelle speilet har optimal romlig plassering. Avstand til objektet er utslagsgivende i forhold til hvordan bildet fremtrer, – på lang avstand speilvendes dette opp/ned, på kort avstand oppstår et annet speilbilde. Det skulpturelle speilet vil framstå som et varig, skiftende, levende sammensatt bilde i, og av betrakteren og foajeen. Objektet i seg selv vil utfordre blikket, oppfattelsen av rommet og verden, og vil utvilsomt bidra til den forskyving i opplevelse, undring og refleksjon som er kunstnerens intensjon, noe som også er byggets hensikt.

Elmgreen og Dragset argumenter innledningsvis med at foajeen ikke er tjent med verken en applikert eller integrert kunstnerisk utsmykking i form av et nytt visuelt lag. Etter deres mening har de 4 bygningsvolumene allerede en signifikant design og en klar dialog med den omsluttende arkitekturen. Kunstnerne foreslår derfor å pusse volumene med et lag hvit betong, og å strekke utsmykkingsprosjektet ut i byrommet.

Elmgreen og Dragset foreslår å appropriere de fire foajévolumene, og å oppføre dem i samme materiale, format og ytre design i ett av Oslos byrom. Interiørdesignen bygger videre på formale prinsipper som er lagt av Snøhetta med tillegg av referanser til amerikansk minimalistisk skulpturtradisjon, nordisk design og funksjonalisme. Kunstnerne benytter seg av grep som forskyvning, transparens og multiplisering for at kjente elementer skal framstå i nye konstellasjoner og ny kontekst.

Paviljongene innbyr til basale fritidsaktiviteter. Hver især vil få sin egen indre utforming og sitt eget innhold. Av praktisk og klimatiske årsaker legges det tak med sirkulære overlysvinduer på 3 av volumene. En av paviljongene er et multifunksjonelt aktivitetsrom med sammenleggbare bordtennisbord, en annen inneholder sauna/dampbad med dusjavdeling. Den tredje skal inneholde en labyrint som kan fungere som lekeplass for barn og som et romantisk møtested for voksne. Det fjerde volumet er en lukket have uten tak som fokuserer grensen mellom ute og inne.
Elmgreen og Dragset har valgt et aktivitetsspekter og en utforming som i seg selv diskuterer betingelsene for folks individuelle handlingsmønster og adferd i det offentlige rom. Lokalbefolkningen skal kunne benytte paviljongene ubegrenset, og funksjonene skal kunne utvikles videre av brukerne slik at det åpnes for sosial dynamikk.

Kunstnerne ønsker at paviljongene bygges der det er mest bruk for dem, og gjerne et sted som ikke forbindes med skulptur, høykultur og utsmykkingsoppdrag. Tre ulike lokaliseringsalternativer foreslås, Holmlia, Sognsvann og Gamlebyen /Etterstad. Stedenes ulike sosiale særpreg vil åpne for til dels ulik lesning av prosjektet. Gjennom skilting på boksene både i operabygget og i byrommet, informeres det om tvillingboksene «på den andre siden av byen».

Som offentlig skulptur vil paviljongene være en ikke-monumental påminnelse om kulturelle faktorer som tradisjonelt er atskilt i kategorier som fritids- og finkultur. Deres fysiske tilstedeværelse i byrommet vil kunne generere en dialog hvor informasjon og betydningslag kan formidles gjennom nye kommunikasjonskanaler. De interaktive paviljongene fungerer dels som autonome verk, men vil samtidig kunne være en del av operaen i folks bevissthet. Dette kan, etter kunstnernes mening, føre til en ny interesse for det som foregår inne i bygget. På den andre siden vil operapublikum vite at de fire volumene i foajeen også har et annet liv et annet sted i byen. Boksene i byrommet er en hyllest til operaen/operabygget, og boksene i operaen er en hyllest til byen.

Elmgreen og Dragset har levert et overbevisende forslag som kombinerer et komplekst, konseptuelt kunstnerisk grep med et sterkt sosialt engasjement. Forslaget reflekterer og formidler en holdning både til arkitektur og kunst i offentlige rom, samtidig som det skriver seg inn i den kunstneriske tradisjonen deres kunstpraksis er en del av. Ved å kopiere og plassere foajévolumene i det store offentlige rommet, ved å fylle dem med brukervennlige, positive funksjoner og muligheter, og ved å gjøre dem tilgjengelige for allmenn bruk, bidrar Elmgreen og Dragset til en fordeling av den fellesgoden offentlig utsmykking representerer. Ønsket om brukermedvirkning forsterker det sjenerøse, sosiale og demokratiske aspektet ved prosjektet. Samtidig trekkes forbindelsen mellom det finkulturelle og det folkelige som to likeverdige ideer. Over tid vil prosjektet gi et bilde av finkulturen og folkekulturen, – i operabygget vil volumene pleies og vedlikeholdes, i byen vil de utsettes for folkelige uttrykk og vind og vær. Prosjektet vil også utvilsomt bidra med å nedfelle operabygget og opera som kunstform i befolkningens bevissthet, og samtidig bidra til et tankespill for det publikum som besøker bygget. Elmgreen og Dragset har, etter juryens mening, presentert et vel fundert, sjenerøst, dynamisk og interessant kunstprosjekt.

Olafur Eliasson tar utgangspunkt i opplevelsen av bygget, rommet og den store skrånende takflaten som definerer dynamikken i området der de 4 ulikt utformede volumene er lokalisert. Takflaten tolkes som en stor isblokk eller isbre, og rommet under denne som en sakte, nesten glasial bevegelse som endrer seg etter hvordan denne «isplaten» beveger seg ned mot vannet.
Eliassons forslag er inspirert av kvaliteten på rommet under isbreer og livet i isen før denne kollapser dramatisk, – en svevende og annen, sakte tidssekvens hvor bare mindre, plutselige bevegelser og vibrasjoner merkes. Under presset av isdekket beveger vannet seg og fryser i ulike formasjoner. Iskrystallene gror i forhold til den tunge overliggende svevende massen. Bølger og krusninger som skapes der kanten av den store bygningen går ned vannet, ikke ulikt lydbølger, er også en del av inspirasjonsgrunnlaget.

Eliasson foreslår å kle 3 av volumene med en geometrisk, gjennombrutt tredimensjonal struktur som er utledet fra is-krystalinske gromønstre, krusninger i vann og fra lydvibrasjoner når isen knekker. Strukturen strekkes over volumene, følger hver enkelts geometri, og monteres i 30 cm avstand fra betongkjernen. Kledningen fortetter seg mot gulvet og åpner seg mot taket.
Hvitt lys med svak grønn tone belyser betongen bak kledningen og pulserer sakte og umerkelig opp og ned. Gjennom dette skapes en tredimensjonal, varierende optisk effekt. Det fjerde volumet som dels er innendørs, dels utendørs, foreslås kledd med speil både for å betone det skrånende taket, og forbindelsen mellom inne og ute. Speilet vil på den ene siden reflektere det faste solide, og på den andre de forbipasserende refleksjoner. Speilet vil være i en tilstand mellom det flytende og det frosne som de sesongmessige skiftningene i Oslo havn. Eliassons intensjon er et svevende rom med lysende materialer under den skrånende takflaten som skal uttrykke at det enten er ved begynnelsen av en stillstand – som en istid –, eller at det er i ferd med å kollapse. Boksene er i ferd med å strekke seg høyere, eller trekke seg sammen og tette igjen rommet. Spenningen mellom de immaterielle elementene som lysrefleksjon, vannet og den romlige dynamikken, skal gi en sterk opplevelse av operahuset, men også bidra til å forsterke forventningen til forestillingene som foregår dypere inne i bygningen.

Forslaget reflekterer en grunnleggende forståelse for den romlige situasjonen, og bidrar til å tolke og uttrykke denne på en overbevisende måte. Forslaget er en vakker iakttakelse av kraftfordeling, og en fortolkning av spenningen og sårbarheten i møtet mellom tak og gulv. Den organisk geometriske, gjennombrutte tredimensjonale kledningen er detaljert, variert og kompleks. Ved at strukturen ikke tilpasses de individuelt utformede boksene, men strekkes over disse, beskriver kledningen både det enkelte volums form samtidig som forskjellen understrekes. Variasjonen som oppstår vil gi ulikt skyggespill i relieffet, ulike fortetninger og strekk mellom tette og åpne partier, samt optiske buelinjer og spiralbevegelser. Belysningen bak vil i tillegg gi mønsteret ytterligere variasjon i spill mellom positivt/negativt. Volumene differensieres også gjennom perspektivisk forskyving.

Etter juryens mening vil boksene oppleves som oppløste, lysende romelementer med en detaljrikdom som kontrasterer rommets øvrige store linjer, flater og former. Lagdelingen kler bygget, betongen vil vibrere med lys og med den foranliggende strukturen. Det fjerde volumet er gitt en annen overflate fordi det er i en annen romlig situasjon. Speilvolumet vil stå som en materialmessig kontrast til de øvrige volumene, men som en fortsettelse av samme tanke.

Eliasson har levert et forslag til kunstnerisk bearbeidelse av de 4 bygningsvolumene der intensjonen er å omforme rommet under takflaten til et lysende, svevende rom som er i en tilstand mellom kollaps og stillstand. Ideen er konsekvent bearbeidet og gjennomført i alle detaljer.

Konkurranseutkastene vil bli utstilt i Arkitekturmuseet i perioden 1.–8. mars.
Nasjonalmuseet / Arkitekturmuseet, Kongensgate 4, Oslo

Åpningstider: Mandag stengt. Tirsdag, onsdag, fredag: 11.00–17.00, torsdag 11.00–20.00, lørdag og søndag: 12.00–16.00

Sist oppdatert 14.10.2008