ARKIV - Sceneteppe

Sceneteppet til Nytt Operahus
Juryens beskrivelse, vurdering og konklusjon

Hovedsalen er operahusets kjerne. For publikum er ankomsten til salen tenkt som en opplevelsesreise som starter med broen over til den hvite steinsatte plassen foran hovedinngangen. Publikum beveger seg videre under det store steintaket inn i foajeen. Foajeen er utformet som et hvitt, åpent og abstrakt landskap som avgrenses av en monumental, bølgeformet trevegg. Veggen gir den første fornemmelsen av salen, både den myke formen og materialbruken varsler om det som er innenfor. Publikum beveger seg i, og gjennom, veggen via trapper og ramper for å komme til salens innganger.

Etter å ha passert gjennom slusene, møter publikum en stor hesteskoformet klassisk operasal som er bygget opp av mørk, pigmentert oljebehandlet eik. Rommet er stort og overveldende, men forsøker samtidig å være intimt og gi god kontakt til scenen. Sceneteppet, de gylne publikumsstolene og et stort sirkelformet lysobjekt i taket, er tre viktige kontraster til det mørke treinteriøret. Samspillet mellom disse vil ha stor betydning for opplevelsen av salen. Selve sceneåpningen er 9.8m høy. Bredden varierer mellom 15.6m og 17.6m, avhengig om det er en opera- eller en ballettforestilling. Sceneteppet monteres på et teppetrekk som går opp og ned.

Sceneteppet er byggets omdreiingspunkt både arkitektonisk og funksjonelt. Teppet markerer både møtet og skillet mellom scene og sal, mellom forestilling og publikum og mellom fiksjon og virkelighet. Sceneteppet utgjør salens siste vegg, og er den innerste delen i utsmykkingen av operahuset.

Gjennom en åpen internasjonal prekvalifisering inviterte utsmykkingsutvalget kunstnere til å melde interesse for å delta i en lukket konkurranse om utforming av sceneteppet. 118 kunstnere fra 29 land, hvorav 46 norske, sendte inn materiale. 4 kunstnere ble invitert til å delta i konkurransen.
De fire deltakerne arbeider med utgangspunkt i ulike kunstneriske teknikker, tradisjoner, materialer og formspråk.

Beret Aksnes, Anne Katrine Dolven, Guillermo Kuitca og Pae White har alle levert utkast som i stor grad vil prege opplevelsen av operasalen. Det innleverte materialet er omfattende, og de 4 kunstnerne har levert flere alternative forslag med variasjoner. Alle utkastene er meget godt visualisert, beskrevet og dokumentert.

Beret Aksnes foreslår et sceneteppe som består av fargepunkter på ensfarget bunn. Punktene er plassert i et rutenett i størrelsesorden 2,5 x 2,5 cm, og har en diameter på 1 og 1,2 cm. I et horisontalt bånd som beveger seg over flaten er punktene forstørret. Aksnes foreslår grå eller svart filt med broderte eller laminerte punkter.

Tallet PI, som angir forholdet mellom lengden av sirkelens omkrets og dens diameter, er utgangspunkt for forslaget. PI kan aldri målsettes nøyaktig, men er et tall med en uendelighet av desimaler. Aksnes har tildelt hvert av tallene en farge, og bygd opp flaten ut fra dette. Punktene løser opp den store, monumentale tekstilen gjennom fargenes lysglans og samspill. Teppet skal by på sansestimuli uten å være figurativt ledende. Intensjonen er et lavfrekvent uttrykk hvor punktene danner en fargedis, og hvor små vibrasjoner fanger blikket og pirrer sansene.

Aksnes definerer sceneteppet til å tilhøre veggen. Der salen buer og samler seg mot sceneåpningen, tar det horisontale båndet i teppet tak i sceneåpningens sider og strekker seg ut. Valget av filt som materiale begrunnes både akustisk, og i forhold til salens øvrige materialer. Filten vil i tillegg være med på å ivareta det varme og intime uttrykket arkitekten tilstreber.

Sceneteppet er den siste terskelen før forestillingen og markerer en grense, men også et møte og en begynnelse. Aksnes intensjon er å gi teppet et visuell utforming som setter i gang en meditativ prosess mot nullstilling som en forberedelse på det som skal skje på scenen.

Anne Katrine Dolven foreslår et bevegelig kunstverk som Operahusets sceneteppe. mellom morgener fremstår som en fullmåne bak et tynt skylag i et vinterlandskap. En stor lysende sirkel med diameter 5,5m står på sceneteppet i det publikum ankommer salen. Fire minutter før forestillingen begynner vil sirkelen gradvis synke ned og ut av det hvite teppet. Deretter går teppet opp. En omvendt prosess vil finne sted etter at forestillingen er over.

Arbeidet består av en hvit duk som er festet sammen med et tynt ullag og et LED (light emitting diodes) draperi som henger bak denne. Sirkelens bevegelse er programmert i lysdiodene og styres via en computer. På tekstilen fremtrer den som et kraftig, strålende bilde med diffus rand.
Komponentene i mellom morgener er tid, lys og rom. Dolven refererer til filosofers og poeters århundrelange interesse for sirkelen som symbol. Dolven vil mane fram betrakterens forhold til et landskap. Størrelsen på sirkelen skal gi en opplevelse av ærefrykt, - en følelse av å møte det sublime. Dolven ønsker å forsterke hver enkelt tilskuers følelse av å være del av et publikum. Tilskueren skal gjenkjenne at egne erfaringer på samme tid er individuelle og subjektive, så vel som delte og kollektive.

Som selve forestillingen, er kunstverket en tidsbasert hendelse. Arbeidet knytter seg til publikums ritualer når de ankommer salen. mellom morgener utspiller seg i forventningens rom, men skaper også sitt eget rom av forventning.

Med utkastet mellom morgener søker Dolven både å videreføre og å skape en kontrast til Operahusets arkitektoniske konsept, - det hvite fellesrommet foran hovedinngangen, og det hvite, åpne, abstrakte landskapet i foajeen som avgrenses av den majestetiske bølgeformede treveggen. Den store sirkelen skal fylle rommet, og gi den samme opplevelsen uavhengig av hvor i salen tilskueren sitter. Både størrelsen og formen vil gi en opplevelse tilsvarende det å se månen i landskapet, - uansett om en er på en fjelltopp eller en dal vil følelsen være den samme.

Guillermo Kuitca tar utgangspunkt i arkitekttegningen av seteplanen i Operahuset. Ulike mer eller mindre abstrakte avbildninger av denne utgjør sceneteppet. Komposisjonen oversettes til tråd og veves i blankt materiale i en computerstyrt jaquardvev.

I operasalen markerer sceneteppet en terskel, - øyeblikket hvor publikum oppgir virkelighetens verden og inntrer i den pakten en forestilling er. Kuitca søker å gjenspeile dette pulserende, forventningsfulle øyeblikket hvor individet som oppsøker forestillingen blir del av det kollektive publikum. Sceneteppet skal minne oss på hvor vi er, og når det går opp er vi ikke lenger der.

Kuitca leverer i alt 5 forslag hvor av 2 også inkluderer lys. Et av forslagene er et tredimensjonalt speilbilde av seteplanen utført i 3 ulike fargevariasjoner. I et annet svever et enkelt stolsete på teppet. Hele seteplanen er plassert inne i dette. Det tredje forslaget har en kraftig rød bunn hvor konturene av seteplanen trekkes opp i sort. I en mer abstrahert grå variant er omrisset av hvert sete og noen av linjene som deler de ulike seksjonene brodert med optisk fiber. Software omformer orkesterets stemmeprosedyre før forestilling til visuell informasjon. Styrken og pulsen på lyset i teppet vil variere avhengig av denne. Det siste forslaget er en utvisket seteplan, hvor en rosa variant skal utføres i ren tekstil, mens en grå versjon skal utsettes for en lysprojeksjon enten i form av en bevegelse fra et definert bilde av salen til teppet selv, eller i form av et roterende lys som opplyser ulike seksjoner av seteplanen. Begge løsningene styres av orkesterforberedelsene før forestilling.

Pae White leverer 3 utkast som resultat av en bred utforskning av ideer for et sceneteppe. Stikkord for denne prosessen har vært landskap, arkitektur, bevegelse, lys, kropp, stoff, historie og musikk.

Forslaget Aurora Borealis, - capturing the elusive, - refererer til nordlyset. En flate av laminert intenst gult plexiglass med innstøpte bobler monteres på gulvet og på bakveggen av orkestergraven. Sceneteppet er en tynn bevegelig bomullsduk. Plexiglasset belyses slik at refleksene treffer sceneteppet. Aktiviteten i orkestergraven resulterer i vekslende skygger på teppet. Alternativt foreslår hun å plassere plexiglasset vertikalt på sidetårnene, eller i overkant av sceneåpningen.

Forslaget MetaFoil, - weaving wool into gold, - tar utgangspunkt i en tanke om å kapsle inn lyset. Et lysømfintlig materiale, - sammenkrøllet metallfolie, - er skannet inn på computeren i høy oppløsning. Computeren tolker bildet, oversetter til farger og valører, og overfører informasjonen til veven. Nærbildet av folien utgjør sceneteppet. Et utsnitt av flaten er vevd opp i en tett, matt kvalitet.

Intensjonen i forslaget ShapeShifter, - a living fabric, - er å skape bevegelse i det som i utgangspunktet er stille. I samarbeid med Wanda Miglus i Miglus design ønsker White å utvikle et sceneteppe som gir bevegelse mellom to mønstre som er lagt over hverandre. Det synlige bildet i det vevde stoffet vil skifte alt etter hvor en betrakter teppet fra, - fra den ene siden er det ene mønsteret synlig, fra den andre det andre, og midt i mellom blandes disse. For å utnytte dette visuelle fenomenet ytterligere foreslår White å montere teppet i et kurvet teppetrekk. I tillegg foreslås en løsning for de 1350 stolsetene basert på samme prinsipp.

Vurdering
Utsmykkingsutvalget har mottatt et frodig, variert og rikt materiale i konkurransen om utforming av sceneteppet. Alle forslagene er godt visualisert, beskrevet og dokumentert. Utsmykkingsutvalget er meget fornøyd med det innleverte materialet.

Alle kunstnerne har levert forslag som i stor grad vil prege opplevelsen av Operahusets viktigste rom. Alle kunstnerne har forholdt seg til de tekniske og funksjonelle begrensningene som er definert i konkurranseprogrammet. Alle forslagene er gjennomførbare.

Juryen har hatt en omfattende og vanskelig jobb i valget mht hvilket forslag som skal videreføres. I den grad det har vært mulig har forslagene blitt testet ut i sceneåpningen i eksisterende operasal med ulik lyssetting. Det er hentet inn råd og tekniske vurderinger fra operaens stab, fra Snøhetta og fra Statsbygg.

Utkastene forholder seg ulikt til arkitekturen og rommet både formalt og idemessig. Forslagene reflekterer også ulik holdning til hva teppet skal formidle, hva slags opplevelse det skal gi, og hvilke tanker en ønsker at publikum skal gjøre seg i møtet med dette.
Utkastene reflekterer i stor grad den enkeltes kunstnerskap.

Beret Aksnes har i flere år bygget visuelle uttrykk med utgangspunkt i matematikk. De uendelige desimalrekkene til de irrasjonelle tall, PI (forholdet mellom sirkelens omkrets og diameter), PHI(det gylne snitt) og E /den naturlige logaritme), er kodet som farger og satt inn i ulike punkt- og rutesystemer.

Tallet PI er utgangspunkt for utkastet til sceneteppet til det nye Operahuset. Broderiløsningen innebærer svimlende 1 724 800 desimaler. Det horisontale båndet hvor fargepunktene er forstørret skaper en visuell fortetting og forskyving i den store flaten.

Aksnes etablerer sceneteppet som rommets siste vegg. Teppet binder seg godt til salens øvrige materialer og farger. Løsningen bidrar til å skape en romlig helhet. Teppet oppleves forskjellig fra ulike avstander.

Den broderte løsningen gir mer substans enn den laminerte, og er mest interessant i forhold til belysning. Det grå forslaget gir stor uttelling ved bruk av farget lys, mens det svarte gir muligheter til å forsterke, forandre og oppheve enkeltfarger.

Aksnes intensjon er at sceneteppet skal sette i gang en meditativ prosess mot nullstilling som en forberedelse på det som skal komme. Det lavfrekvente utrykket med den pirrende uroen kan være med å bidra til dette.

Anne Katrine Dolven arbeider med forholdet mellom tid og lys både i maleri og film. I filmarbeidene er hun bla opptatt av hvordan lyset påvirker landskapet og beskriver tiden. I de hvite maleriene settes overflater med ørsmå valørforskjeller og ulik overflate opp mot hverandre. Rene enkle former trer fram av hvitheten. Dolvens arbeider krever tilskuerens tid. Prosjektene presenteres i spesialtilpassende omgivelser.

Gjennom utkastet between mornings foreslår Dolven et bevegelig maleri som Operahusets sceneteppe.

Dolven ønsker å etablere en landskapsstemning og gi publikum en sublim opplevelse. Gjenkjennelsen brukes som virkemiddel for å fokusere på at erfaringer både er individuelle og subjektive, delte og kollektive.

Den hvite landskapstanken fra byggets utside trekkes helt inn til byggets kjerne. Sceneteppet blir også et omvendt bilde av foajeen, - der den bølgende treveggen står som kontrast til det lyse, abstrakt utformede rommet, står det hvite, abstrakte sceneteppet som en kontrast til den mykt utformede, mørke salen. Den store sirkelen vil dominere rommet. Teppet fremstår som en skjerm hvor det utspiller seg en hendelse med en annen puls enn selve forestillingen. Sceneteppet blir en overgang mellom det arkitektoniske rommet og forestillingen.

Med utkastet between mornings ønsker Dolven å gi publikum en sterk, men samtidig meditativ og, poetisk opplevelse.

Guillermo Kuitca har gjennom hele sitt kunstnerskap arbeidet med teater og arkitektur både i bilder og som scenograf. Han har utforsket områdets estetiske og innholdsmessige potensiale, og har blant annet malt/tegnet en rekke kjente teater- og operasaler sett i fugleperspektiv og fra andre romlige posisjoner.

For Operahuset foreslår Kuitca et sceneteppe som er et malerisk speilbilde av salen. Arkitekturen utgjør teppets komposisjon. Seteplanen står som form på en bunn som er mer eller mindre integrert i flaten. Enkelte av forslagene har en tredimensjonalitet som skaper en sterk romlig virkning. Formen svever, og bunnen blir et bakrom. Sceneteppet danner romlige skikt innover mot scenen og forestillingen. Andre av forslagene etablerer i større grad teppet som vegg.
Kuitca fokuserer på det spesifikke som skjer i teaterrommet. I ventesituasjonen ser en seg selv både som individ og som publikum, når teppet går opp oppheves denne virkeligheten. De interaktive forslagene hvor lyd visualiseres som lys, forholder seg på interessant vis til situasjonen uten at det bærer hele teppets uttrykk. Løsningen er med på å bygge opp under publikums forventning.

Både valget av materiale, og de mange røde forslagene gir assosiasjoner til det klassiske røde sceneteppet. Den blanke flaten gir god uttelling med hensyn til lys.

Materialprøvene viser at Kuitca lykkes i å overføre maleriske og grafiske kvaliteter til vevd tekstil.

Pae White arbeider i det tradisjonelle kunstrommet, i andre offentlige rom og med grafisk design. Selv definerer hun ikke dette som ulike felt, men som kunstpraksis i ulike rom. Hun gjør blant annet bokomslag, kataloger, cover for magasiner og annonsekampanjer for museer. I gallerier har hun gjort prosjekter som spiller opp mot rommet ved at farger reflekteres på vegger og tak, og installasjoner hvor elementenes skygger er en vesentlig del av arbeidet. White utfordrer både det tradisjonelle kunstrommet og det kunstneriske verket.

Utkastet Aurora Borealis bygger direkte på tidligere arbeider. Sceneteppet blir et levende skiftende bilde av farget lys hvor også skyggebilder av aktiviteten i orkestergraven avtegner seg. Bevegelse og lys er også utgangspunktet for ShapeShifter, mens forslaget MetaFoil omformer lys til materie. De to førstnevnte forslagene innebærer interessant interaktivitet, Aurora Borealis med den direkte avtegningen av orkesterforberedelsene før forestilling, ShapeShifter gjennom den interaktive utvekslingen som skjer mellom betrakteren og selve stoffet.

De foreslåtte sceneteppene bidrar til å etablere rommets siste vegg, men gir samtidig arkitekturen motstand. Aurora Borealis har materialitet og farge som framhever den tunge materialbruken i salen. MetaFoil tilfører rommet en dynamisk flate og en annen materialholdning enn den arkitekturen representerer. Forslaget kan leses som en høyteknologisk parafrase over det historiske gobelenget, og spiller gjennom dette opp mot den klassiske utformede operasalen.

Forslagene ivaretar også forbindelsen til salens øvrige to hovedelementer, det store runde lysobjektet i taket, og de orangerøde stolsetene.

Alle forslagene har referanser til salens hensikt, forestillingen, uten at dette blir påtrengende. I Aurora Borealis danser lyset, mens MetaFoil stiller spørsmål omkring forholdet mellom virkelighet og illusjon. Ved hjelp av teknologi oversettes et lysømfintlig materiale til et materielt stoff hvor matte tråder bygger illusjonen. Materialkvaliteten fungerer godt i forhold til rommets øvrige materialer.

Alle utkastene vises på Kunstnernes Hus, Wergelandsveien 17, Oslo, fra 3. til 11. mai 2005.

Sist oppdatert 22.10.2008