Autonomt kunstverk i vann!
Juryens beskrivelse, vurdering og konklusjon

I en internasjonal prekvalifisering meldte 153 kunstnere fra 23 land interesse for å delta i konkurranse om et autonomt kunstverk i vann og med vann som sentralt element. Utsmykkingsutvalget for Nytt Operahus inviterte kunstnere Monica Bonvicini, Gunda Förster, Lars Ramberg, Brian Tolle og kunstnergruppene Holger Mader / Alexander Stublic / Heike Wiermann, og Dag Birkeland/Mikael Pauli til å delta i konkurransen.

Skipsbarrieren på sørsiden av operahuset ble utpekt som et aktuelt område for kunstverket, både med hensyn til operahuset, i forhold til fremtidig utbygging av Bjørvika, og i forhold til planlagt båttrafikk og annen havneaktivitet i området.

Plassering av et kunstverk i sjøen stiller store krav til materialer og til konstruksjoners styrke og korosjonsbestandighet. Tidevann, vind, bølger og is vil i tillegg utøve betydelige krefter mot faste installasjoner.

Den økonomiske rammen for kunstprosjektet er 6.5 mill NOK.

Gjennom konkurransen ønsket Utsmykkingsutvalget for Nytt Operahus innspill som tok for seg, spilte med og synliggjorde vannets mangfoldige egenskaper og betydning.

Juryen (Utsmykkingsutvalget) har mottatt et godt gjennomarbeidet materiale med høy kunstnerisk kvalitet. Alle kunstnerne har forholdt seg til oppgavens mange utfordringer og leverer forslag til kunstverk som vil kunne prege opplevelsen av Bjørvika.

BRIAN TOLLE
En fiskebåt blir omformet til en skogkledd øy med silhuetter av kunstige trær. Trærne, som er skåret ut av aluminiumsplater, skal gi illusjon av en dyp skog. Dagslyset vil leke med den sølvgrå skogen, - noen ganger vil den være grå og grafisk, andre ganger vil den være skimrende. Når mørket kommer belyses skogen slik at den gløder. Spotter med fullt fargespekter er plassert i båten, og programmert slik at styrken justeres i forhold til de skiftende lysforholdene gjennom året. Båten, som er ca 25 m lang, skal ankres på skipsbarrieren.

”In the Oslo fiord steel ships float amongst pristine wooded islands. Ports and places where nature and industry meet. The New Opera House mediates between the two. It is at once building and landscape”.
Det foreslåtte verket danner en bro mellom land og sjø. Kunstnerens utgangspunkt er den norske visuelle og kulturelle historien. Verket referer til landskap, teater, mytologi og fiskets betydning.
Tolles mål er å skape et autonomt verk som gir form til det komplekse forholdet mellom den naturlige og den menneskeskapte verden, og som navigerer mellom fortid og nåtid.

Brian Tolle leverer et forslag som er meget godt gjennomarbeidet.  I utkastet benyttes teateret/operaens virkemidler i form av kulisser og lys. Det foreslåtte verket fokuserer på båtens og naturens betydning for Norge som nasjon. Med de utfordringer verden står overfor på miljøfronten, kan verket også leses som en botanikkens Noas ark.
Det foreslåtte verket vil kunne framstå med variasjon gjennom døgnet fra naturlig lys til en scene/kulisseaktig fremtoning i kunstbelysning. Ankringen av fartøyet gjør at det rent fysisk også stadig forandrer posisjon, noe som også vil gi variasjon i opplevelsen av verket.

Forslaget er også meget godt utredet teknisk. Både når det gjelder materialer, konstruksjoner, lys og kabling foreslås det løsninger som vil tåle det krevende miljøet i Bjørvika. Det foreslåtte verket er i tillegg relativt enkelt å realisere og å vedlikeholde. Prosjektet har også lave driftskostnader.

LARS RAMBERG leverer 3 forslag. I de foreslåtte verkene Power Tower og flag of convenience, tar kunstneren i bruk velkjente ready mades, mens Queen har katamaranen og norsk båthistorie som utgangspunkt. Gjennom forslagene forsøker Ramberg å åpne opp for nye perspektiver på lokal kultur, på vann som element i urban byplanlegging, og på vann som en del av global diskurs.

Forslaget Queen har katamaranen Miljødronningen som utgangspunkt. To identiske aluminiumsskrog i størrelsesorden 30-35 m x 10 m med høyde 3,5-4 m føyes sammen slik at det ene ligger speilvendt oppå det andre. Overflaten skal være skinnende hvit, og båten skal belyses med rødt lys innvendig, og med kaldt undervannslys på utsiden. Skulpturen skal ankres på skipsbarrieren foran operahuset.

Ramberg begrunner forslaget med den lange tradisjonen Norge har som båtbyggernasjon, og med båtens viktige historiske rolle innenfor fiske, handel og transport.
Queen er, i følge Ramberg, en krøpling og et fantasiobjekt på samme tid. Queen er en båt uten funksjon, men allikevel en del av den tekniske utviklingen av båter.
”The shape is referring to science fiction architecture and futurist design, a hybrid sculpture-boat, acting like a ship wreck on shore and a standby spaceship, the Queen is balancing between a desirable object and a fragile structure, constantly being pushed and pulled by wind and water”.

Power Tower er en autentisk galvanisert stålstruktur, opprinnelig en kraftmast, som er omgjort til en skulptur, og dermed fratatt sin funksjon som strømtransportør. Den 25 m høye skulpturen er lyssatt med kaldt lys og plassert på vestenden av skipsbarrieren. Strukturen kan i følge kunstneren oppleves som ” …as a frozen waterfall, a retired power plant, or a wire-frame simulation of a dissolving iceberg”.
Forslaget Power Tower beskriver strukturell svakhet og kollaps, og referer til forfall forårsaket av mennesker eller natur.
”Power Tower is stressing the need of control, strength and vision (or innovation) technically but also culturally, politically, spiritually and humanly in order to be able keep a society in progress”.

flag of convenience  består av 46 stålcontainere som er føyet sammen til en flate på ca 9000 kvadratmeter. Røde og hvite containere monteres i parallelle striper. Rødt og hvitt lys installeres på toppen og på de fire sidene av containerne.
Forslaget flag of convenience er en minimalistisk skulptur, en kontekstuell installasjon og et sosialt rom.
”flag of convenience offers diverse interpretations of both globalism and climate–change. Being located in the water as a substitute tax paradise, an island or iceberg, it can relate to the specific architecture as if it was breaking lose from the Opera and drifting at sea. The colours can be seen as passionate but also warning. Building sites, airports and borders are often colored in red and white stripes. The design is a eye-catcher but also stylish”.
Ramberg foreslår at flag of convenience også  kan benyttes som friluftscene med publikum plassert på operahuset. I følge kunstneren legger flag of convenience til et nytt sosialt rom som konfronterer og speiler den hvite marmoren i arkitekturen.

Forslaget Queen er idemessig forankret i norsk båtbyggerhistorie, og peker også på Bjørvikas historie som skipshavn.
Dobbeltskrogets størrelse gir ikke stor vertikal dynamikk opp mot operahuset, men dette  underlige objektet vil allikevel gi en interessant kontrast gjennom sin fremmedhet, sin letthet og sin bevegelighet. Det røde innvendige lyset kan gi assosiasjoner til den varme, arkitektoniske innkapslede operasalen. Belysningen vil gi den foreslåtte skulpturen god synlighet i mørket.

I utkastet Power Tower er kraftmasten fratatt sin opprinnelige funksjon og gitt status som et skulpturelt objekt. Skulpturens vertikalitet og transparens kontrasterer og utfordrer operahuset horisontale tyngde og massivitet. Skulpturen er umiddelbart gjenkjennelig til tross for deformering. Det foreslåtte verket problematiserer energiforbruket i industrialiserte samfunn, og de dramatiske konsekvensene dette har for klodens klima. Forslaget Power Tower kan stå som symbol for sårbarheten i moderne samfunn, og som et varsel om kommende katastrofer.

Tittelen flag of convenience referer til bekvemmelighetsflagget som er velkjent i sjøfartsnasjonen Norge.
Det foreslåtte verkets horisontale orientering underordner seg operabygget, men danner allikevel en betydelig materialestetisk kontrast.
Som scene for forestillinger vil flåten i stor grad måtte omarbeides for å tilfredsstille scenetekniske og sikkerhetsmessige krav.

Lars Ramberg har levert utfyllende tekster for alle de 3 utkastene.
Enkelte av forslagene kunne vært nærmere utredet mht til konstruksjoner, tekniske anlegg, drift, vedlikehold og bestandighet. Forslaget Queen er etter utsmykkingsutvalgets mening det enkleste å realisere. Budsjettene er noe grove og summariske.

MIKAEL PAULI
Lysbøier area er 15 identiske flytende objekter som responderer på vær, vind og bølger.
Lysbøyene bygger ca 2 m over og ca 2.8 m under vannflaten. Når bølger beveger objektene suges luft inn og ut av konstruksjonen slik at de gir fra seg lyd. Tonehøyder og lydnivå kan, i følge Pauli, justeres for å tilpasses omgivelsene. Bølgens innfallsvinkel avgjør stemmenes lydintervall.
Objektets hode, rammen, hviler på et kulelager slik at det beveger seg med vinden. Den øvre del av dette består av en optisk film laminert mellom akrylglass. Folien bøyer og bryter lyset, og skaper optiske virkninger av reflektert vann. I sollys oppstår spektralfarger.
Objektets pupiller sitter bak et plan i rammen. Dermed oppstår illusjonen om at objektene følger en med blikket.
Lysbøier area skal belyses med 8 lyskastere fra kaikanten. Lyset er farget rødt, blått og grønt med dikromatiske fargefiltre. Objektene er belagt med en tekstur som reflekterer lyset ca 30 grader. Dette gjør at samme flate lyser i ulike farger avhengig av synsvinkel.

Forslaget Lysbøier area er lekent og humoristisk, og kan gi assosiasjoner i mange retninger. Kunstneren selv beskriver det foreslåtte verket  som et kull av flytehoder som holder seg trygt i nærheten av moderhuset Operaen.
Lysbøier area fokuserer det horisontale vannplanet, og gjør bruk av sol, vind, vann og lys på en interessant måte. Objektenes bevegelser, lyden som frembringes og refleksjonene i skjermene, visualiserer rådende vær- og vindforhold.
Lysbøier area er plassert i ytterkant av konkurranseområdet og så nær operahuset som mulig for at betrakteren skal kunne får den opplevelsen av aktivitet som verket krever. Plasseringen vil muligens forstyrre noe av operahusets avslutning ned i vannet. En alternativ plassering mot sør vil antakeligvis kreve at objektene må forstørres for at kunstnerens intensjon skal opprettholdes.
Forslaget er godt gjennomarbeidet i forhold til tekniske løsninger, men er budsjettmessig noe summarisk.

HOLGER MADER, ALEXANDER STUBLIC og HEIKE WIERMANN leverer 2 forslag. Både Hole in the Water og Reflection fokuserer på den menneskeskapte virkeligheten kontra naturen, og i begge er lys et viktig virkemiddel.

Hole in the Water.
En sirkel er skåret ut av vannet. Volumet denne danner er løftet ut og plassert som positivt volum på vannflaten ved siden av det negative volumet. De to sirklene er 10 m i diameter, og plassert på skipsbarrieren i avstand ca 19 m og 28 m fra operahuset. Det negative volumet, hullet, har dybde på ca 50 cm og en kant som bygger 10 cm over vannflaten. Det positive volumet, vannsegmentet, bygger 60 cm over vannflaten.
Et bånd av lys markerer sirklene. Lyset forandrer farge i en koreografert sekvens, og fargenes intensitet påvirkes av vindstyrken.

I dagslys fremhever Hole in the Water vannet som ’materiale’. Den varierende vannflaten, fra stille speil til store bølger, definerer volumenes konsistens. De kunstige vannoverflatene volumene skaper, vil være forskjellige fra den naturlige.
Om natten vil de to sirklene framstå som lys. I det positive volumet er lyset integrert på utsiden av formen, mens det negative volumet har lyskilden på innsiden. Fra avstand vil en dermed først se en lysende linje, og når en nærmer seg vil det andre volumet sakte komme til syne. Lyset har ulike strålekvaliteter i en skala fra skimmer til kraftig lys. Lysbåndet fra det positive volumet reflekteres også i vannflaten.

”The use of water similar to that of solid building material contradicts its natural properties. It is this artificial treatment of the medium that draws attention to the qualities immanent to the material, which are visible on the surface: levelling, horizontality, surface composition, mirroring and light reflection”.

Teknisk består prosjektet av to sirkelrunde basseng i stål som er forbundet med hverandre under vann. I det nedsenkede bassenget, hullet, vil pumper sørge for at overskuddsvann pumpes ut, men også sikre at det alltid er vann inne i bassenget. I flytebassenget, vannsegmentet, pumpes overskuddsvann kontinuerlig ut over bassengkanten.

Alle konstruktive og tekniske innretninger er integrert i bassengene, kun en kontrollenhet er plassert på land. Bassengene er ankret på skipsbarrieren på en slik måte at de justeres i forhold til vannstand.

Reflection
5 konstruksjoner i format 3 m(h) x 1.6 m(b) x 0.52 m(d) flyter ca 0,3 m over vannflaten. Disse er tosidige og består av en LED skjerm, en speilende glassflate og ulike konstruktive og tekniske elementer. Konstruksjonene er montert på skipsbarrieren innenfor et område på ca 250 kvadratmeter i avstand mellom ca 14 m til ca 36 m fra operahuset.

På dagtid reflekterer glasset omgivelsene. Når dagslyset forsvinner overtar skjermen, og glassflaten blir transparent. Et bevegelig bilde sveiper over og gjennom de 5 skjermene.

Kunstnernes intensjon er at bildet skal formidle en tilstand. Filmen skjermene viser er utviklet på computer. Skjermene er bygd opp i datamaskinenen og belyst med en spott som forandrer posisjon og retning. Den virtuelle ballen av lys beveger seg over de virtuelle skjermene og det oppstår streifende sirkulære lysoverflater. Forløpet samles til en film som blir spilt på de virkelige skjermene.

”As the geometric conditions are the same, there is a impression of simultaneity of real and virtual space in which the steles act as links. An artificial reality is created which is not beyond physical reality but in its midst”.

”The reflections of the surroundings - mostly a tilted perspective on the water - mix in varying constellations with the three-dimensional light. Thus in a variety of ways the space between the steles is given a new formulation, picking up on the theme of the two- and three-dimensional aspect of water and the water`s surface respectively.
By spatially assembling individual image parts to form a ball of light, the semi-picture allows us to imagine its other half, the ’sunken’ picture below the water`s surface. The real light joins this virtual completion to form an entirety”.

I stille vær, vil bildet av lyskasteren bli reflektert på vannflaten. Det virkelige lyset vil flyte sammen med sin virtuelle motpart.
Farten på lysbevegelsen påvirkes av vindstyrken i Bjørvika. På denne måten vil virkeligheten influere på lyskonstellasjonen som er kunstig skapt i det virtuelle rom.

Forslaget Hole in the Water tar utgangspunkt i selve vannflaten. Det menneskeskapte grepet de to sirklene representerer endrer den naturlige vannoverflaten, og vil på dagtid fokusere vannet som materiale. Når mørket senker seg vil Hole in the Water sakte komme til syne som lys. Det positive og negative volumet vil framstå som omriss og form. Fargene vil endres langsomt, og styrken på lyset vil visualisere vindforholdene i Bjørvika.
De to sirklene ligger nær operahuset og er godt synlige fra operataket og fra landsiden i øst. Hole in the Water vil fremstå svært forskjellig under skiftende lys og værforhold, og vil dermed kunne gi publikum en magisk opplevelse.

Hole in the Water er et godt gjennomarbeidet forslag som er meget godt utredet og presentert, også mht til konstruktive og tekniske løsninger.
Hole in the Water er et teknisk krevende verk som er sårbar for uberegnelige hendelser og krefter som installasjonen vil kunne bli utsatt for i et maritimt miljø. Hole in the Water vil kreve høy grad av tilsyn og vedlikehold.

Reflection er også på alle måter et meget godt gjennomarbeidet og utredet forslag.
Det idemessige utgangspunktet om ulike blandinger og sammensmeltninger av en virtuell og en virkelig verden, gir tankemessige sprang. For betrakteren som ikke kjenner verkets utgangspunkt, vil installasjonen kunne assosieres til virksomheten inne i bygget.

På dagtid vil skjermene reflektere omgivelsene. Når mørket inntrer vil den virtuelle filmen overta og fortrenge naturrefleksjonen.
Til tross for nærheten til operahuset kan skjermene synes noe små i det store naturrommet de er plassert i.

GUNDA FÖRSTER leverer 2 forslag hvor lys er virkemiddel. Begge forslagene er beregnet for kveldstid.

Light Impuls består av 150 lyspunkter spredt ut over skipsbarrieren 80 cm - 100 cm under vannflaten i en utstrekning på ca 70 m x 200 m. Lyskastere monteres inne i en glasskule og forankres som en bøye. Lysene tennes og slukkes langsomt i en tilfeldig orden og det dannes mønstre og felt av skimrende lyspunkt.
”Bildene” som dannes, referer både til opera som kunstform, og til vann som naturelement. ”On the one hand the ”play of light” refers directly to the main and characteristic element of the opera - to the music, using the same equipment which is used in the opera to illuminate both the stage set and the actors.”
Light Impulse opptrer som visuell musikk, og det hvite lyset spiller også opp mot hvitheten i operahuset. Den kontinuerlige forandringen i ornamentell struktur gir iflg Förster assosiasjoner til fiskestimer i bevegelse. I tillegg sier hun ”The fading in and out and shimmering light points also refer to the sky, to shimmering stars and imaginary star constellations”.
Light Impuls skal være i drift om kvelden/natten, ca. 6 timer pr døgn. Verket vil ikke være synlig når det ikke er i drift.

FLAME - HEED - SPHERE er en tekstinstallasjon i neonrør som skal stå 3 m over vannflaten på skipsbarrieren. På 3 aluminiumskonstruksjoner plasseres hvert sitt ordpar. De to ordene skrus sakte av og på uavhengig av hverandre. Ett ord er skrudd av, det andre er lesbart, ett ord lyser sterkere enn det andre, slik at ett er lett å lese, det andre er nesten ikke lesbart. Begge ordene er på samtidig slik at de smelter sammen og skaper et tredje ord som ikke eksisterer i virkeligheten.
Ordene som er valgt har alle forbindelse med musikk og vann. Ordene slås av og på i tilfeldig rytme slik at det dannes ulike kombinasjoner mellom de 3 ordparene, og dermed også setninger.

FLOW + WAVE = FLAME
HOT + DEEP = HEED
SILENCE + POWER = SPHERE

Bokstavene er 1.5 m høye, i blå neon og ordene reflekteres i vannflaten.

Forslaget Light Impulse fremhever den horisontale vannflaten og ligger som et magisk teppe ved siden av operahuset. Den tilfeldige pulsen vil gi en opplevelse av det flyktige øyeblikket. I tillegg vil vannflatens skiftende karakter, fra stille speil, via krusninger og bølger, til tåke, frostrøyk og is, i stor grad påvirke opplevelsen av det foreslåtte verket. At vannflaten opptrer som ren natur på dagen, dvs at kunstverket ikke er synlig, ser juryen som en kvalitet. Når naturlyset feider ut trer Light Impuls fram.
Juryen antar at Light Impulse vil fungere godt i høst/vinterhalvåret. Driftskostnaden i form av strømforbruk og utskifting av pærer er relativt høye. I tillegg vil fjerning av algevekst på lyskilden måtte foretas flere ganger gjennom sesongen. Plasseringen på skipsbarrieren gir beskyttelse mot større fartøy, men mindre båter vil kunne påføre verket skade, og selv bli skadet, av de 150 lyspunktene som ligger 80 til 100 cm under vannflaten.

FLAME - HEED - SPHERE er et poetisk og vakkert forslag. Ord- og setningskonstruksjonene åpner for undring og ettertanke. Installasjonen vil kunne opptre ulikt i skiftende lys og vær, og vil også gi varierende lysspill i vannflaten.
Neonrørene er festet til en aluminiumsramme som igjen er forankret med en stålkonstruksjon til skipsbarrieren. Den relativt spinkle konstruksjonen vil være synlig også på dagtid.
Teksten baserer seg på frontal lesning fra operahuset, men størrelsen er noe beskjeden i dette store landskapsrommet. Synligheten av neonlys er god og kan gi effekt utover de 6 timene kunstner har basert driftskostnadene på. Juryen er noe i tvil om hvorvidt neon er et for sårbart materiale i dette krevende fysiske miljøet.

MONICA BONVICINI
HUN LIGGER (SHE LIES) er en tredimensjonal versjon av Caspar David Friedrich´s maleri, Das Eismeer, fra 1823-24. Den foreslåtte skulpturen vil ha en størrelse på ca 17 x 16 x 12 meter, og flyte på vannet ca 60 m fra operahuset.

Skulpturen bygges opp med en bærende åpen stålstruktur som er delvis kledt med speilende, translucente diagonale flater. Delene av skulpturen som ikke er dekket av speilmaterialet vil synliggjøre selve konstruksjonen/strukturen, samtidig som en ser tvers igjennom. På den måten vil vær og lysforhold endre skulpturen og samtidig bli en del av den. De speilende stripene vil legge til et annet lag av refleksjon. I mørket skal verket belyses fra land.

Skulpturen rekonstruerer de sentrale elementene i Friedrich`s maleri hvor store isflak med voldsom kraft stukes opp av usynlige indre krefter. Maleriet er strippet ned fra sin naturalistiske representasjon. Formen på isfjellet skal være gjenkjennbart, men de individuelle isflakene har blitt re-malt med diagonale striper.

”This ’painting turned into a sculpture’ deals with issues of romanticism, nostalgia, drama, danger and beauty and will be a semi-transparent, fata morgana-like structure, floating but never leaving the fjord”.

”The water, as an active element within the de-industrialized harbour, is an inescapable presence of the site for the sculpture and is forcefully incorporated within the work. This autonomous island floats on the water’s surface and minimally moves with it. There are two primary operations - ornamentation and de-construction - which overlap to create a system of patterning that is at once complex and ambiguous. Minimally yet constantly moving, the sculpture is marked by gradual shifts in orientation and perceptual effects that distort the perception of the iceberg’s volume. With these effects, the proposed work on water remains in a permanent state of constructing/building. Re-constructing/re-building itself into a reminiscent representation, the work embodies a space of imagination that unfolds into the ’idealized geographies’ of the iceberg, from the Romantic voyages of discovery in the past to the future challenges brought by global warming”.

”HUN LIGGER is meant to be a monument about change, longing and hope. A monument about construction: its beauty and its implicit visions, the beauty of the un-done as a permanent state of change”.

”The proposed sculpture is meant to represent the power of change. Not only do the changing daily weather conditions reflect on the work; there is also the transparency and interplay between the supporting structure and the covered-up surfaces, which suggests a revered duality in value between the structure and the façade. The synthesis of structure/skin/ornament explores the interface between nature and culture, or that of a cultural artefact. While reconstructing a famous Romantic painting, the work represents in a visually striking way the shape of an iceberg, as if one would have, by circumstances due to the global warming, ended up in the fjord in front of the New Opera House. The sculpture on water which will stand for a permanent state of erection/construction….”.

Monica Bonvicini har rekonstruert det romantiske maleriet, Das Eismeer, til en kompleks skulptur som både inkorporerer og speiler de skiftende omgivelsene. Fordi skulpturen ankres vil den alltid være i bevegelse, og derved stadig vise nye sider av seg selv.
Den foreslåtte skulpturen vil være godt synlig fra operahuset, fra kystlinjen og fra vannet. Det monumentale, massive og enkle operahuset vil få sitt motsvar i en visuell aktiv skulptur som kontinuerlig konstruerer seg selv. 

Skulpturen HUN LIGGER er fra kunstnerens side rikt på referanser og betydningslag.

Etter juryens mening leverer Monica Bonvicini et meget godt kunstnerisk gjennomarbeidet utkast. Forslaget er også godt utredet med hensyn til konstruktive og tekniske løsninger.